Totalforsvaret i 2026: Sivil utholdenhet som forsvarsevne

Krigen i Ukraina har nå passert fire år, og med den har vi fått en rekke påminnelser om én ting: et moderne samfunn som skal forsvare seg mot en ytre fiende, må samtidig holdes i gang. Forsvar av samfunnet vårt i 2026 er ikke to parallelle oppgaver. Det er én oppgave, og den løses bare hvis den sivile og den militære delen av totalforsvaret planlegges, øves og styres som ett system. Hybride trusler og væpnet konflikt rammer ikke bare frontlinjen. Slike trusler rammer kraftnettet, forsyningskjedene, betalingssystemene, helsevesenet og informasjonsrommet, alt på én gang, ofte uten et tydelig identifiserbart eller definert startpunkt.

Denne kronikken vil ikke handle om Forsvaret. Den militære siden av totalforsvaret får rikelig med oppmerksomhet fra annet hold, og Forsvarets langtidsplan har satt retning og mål for utvikling det militære forsvaret. Jeg vil i stedet se på den andre halvdelen av totalforsvaret, den sivile delen, og særlig på det offentlig-private samarbeidet som er totalforsvarets bærebjelke. Det er der gapet mellom ambisjon og evne er størst. Mitt utgangspunkt er at vi her til lands ikke mangler analyser. Vi har Forsvarets langtidsplan, Forsvarskommisjonens rapport, Totalberedskapskommisjonens «Nå er det alvor», årlige trussel- og risikovurderinger fra Etterretningstjenesten (ETJ), Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Forsvarets forskningsinstitutt utgir årlig flere viktige vurderinger, og har nylig publisert en rapport om nasjonal forsyningssikkerhet i krise og krig. På toppen av dette har vi fått en nasjonal sikkerhetsstrategi, lagt frem av regjeringen i 8. mai 2025. Her fastslås sikkerhetspolitiske målsettinger og prioriteringer. Til sammen tegner disse dokumentene ett tydelig bilde av nasjonale behov og målsettinger. Spørsmålet er om vi klarer å omsette ord til handling i tråd med det?

Ett bilde fra årlige trusselvurderinger

Det mest slående når man leser de årlige trusselvurderingene i sammenheng, er hvor lite uenige de er. De har forskjellig utgangspunkt og mandat, men de beskriver det samme bildet: vedvarende statlig aktivitet mot Norge og norske interesser, systematisk utnyttelse av sivile sårbarheter, og en gradvis utvisking av grensene mellom fred, krise og krig. Dette er den sikkerhetspolitiske virkeligheten totalforsvaret nå må fungere i, ikke i en fjern, tenkt fremtid, men her og nå.

Russland står fortsatt i sentrum av det skarpe trusselbildet. Etterretningstjenestens Fokus og PSTs nasjonale trusselvurdering peker samstemt på at Russland har både evne og vilje til å drive sabotasje, rekognosering og påvirkningsoperasjoner mot norske mål, og at aktiviteten mot undersjøisk infrastruktur er intensivert.

Det er ikke lenger mulig å operere med en forestilling om et «fredstidsmodus» der slike handlinger er unntaket. Russiske operasjoner mot europeisk kritisk infrastruktur som kabler, rørledninger, fabrikker, jernbane og lagerbygg er nærmest permanent i nyhetsbildet, og er gjennomføres for å skape usikkerhet og tvil hos oss selv. Det er også tydelig at den russiske strategien i Ukraina, systematisk ødeleggelse av samfunnet bak frontlinjene for å bryte ned motstandsviljen, er den samme strategien vi vil stå overfor dersom Norge selv blir rammet.

Kina har kommet tyngre inn i det norske trusselbildet. Her er det viktig å være presis, fordi Kina er ikke Russland. Det er en stormakt med lange tidshorisonter som driver systematisk etterretningsvirksomhet, teknologiinnhenting og innflytelsesarbeid mot Vesten. NSMs Risiko 2026 peker særlig på risikoen i teknologiske verdikjeder og vår avhengighet av komponenter og plattformer der Kina har en dominerende rolle. Samtidig er Kina en aktør vi må forholde oss til for å løse andre store utfordringer som klimaomstillingen, tilgangen til kritiske råvarer, medisinsk og teknologisk utvikling, og produksjonskapasiteten for varer vi vanskelig kan få andre steder fra. Skip og skipsbygging er kanskje det tydeligste eksempelet, men listen er lang-, fra batterier og solcellepaneler til avanserte medisinske innsatsfaktorer.

Totalforsvaret må derfor kunne håndtere en kompleks dobbelthet: Kina som systemrival og sikkerhetsrisiko på den ene siden, og som uunnværlig samarbeidspartner, kunde og leverandør på den andre. En ensidig «avkobling» er verken mulig eller ønskelig. Det som er mulig, og nødvendig, er en mer bevisst, risikobasert tilnærming til hvilke avhengigheter vi tåler, hvilke vi må diversifisere, og hvilke vi må bygge alternativer for. Dette er en oppgave som ikke kan løses av staten alene, fordi det er næringslivet som sitter med verdikjedene og som må gjøre valgene i praksis.

Under det beskrevne og reelle trusselbildet ligger de strukturelle sårbarhetene. NSMs Risiko og Totalberedskapskommisjonen viser begge hvordan digitalisering, outsourcing og lange internasjonale verdikjeder har redusert den norske motstandskraften i deler av samfunnet som tidligere var mer robuste. FFIs rapport om forsyningssikkerhet konkretiserer dette: Norge er avhengig av importert diesel, marin gassolje og flydrivstoff, og vi har kun ett raffineri. Energiinfrastruktur og digital infrastruktur er gjensidig avhengige og systemkritiske, og elektrifiseringen gjør sårbarheten enda større. Transportkapasiteten er kritisk, særlig i Nord-Norge, der få og sårbare transportakser skaper flaskehalser ved samtidig militær og sivil belastning. Cyberangrep mot kommuner, sykehus, mediehus og næringsliv er ikke lenger sjeldne hendelser. Leverandørkjedeangrep, der angriperen kompromitterer en programvareleverandør eller en underleverandør for å komme inn i hundrevis av virksomheter samtidig, er en ny normal. Operasjonell teknologi i kraft- og prosessindustrien er med tilknytning til internett eksponert på måter som er vanskelig å reversere uten betydelige investeringer i utstyr og organisasjon.

Det sammensatte, eller hybride, trusselbildet går langt utover cyber. Det omfatter påvirkningsoperasjoner, forsøk på å skaffe seg innflytelse over bedrifter i kritiske verdikjeder, etterretning mot forskning og utvikling, økonomisk press og utnyttelse av migrasjon, rettsvesenets langsomme prosesser, sabotasje og spionasje. Felles for disse virkemidlene er at de er lovlige eller ikke helt ulovlige, at de ofte bæres frem av aktører som formelt ikke er statlige, og at de er vanskelige å tilskrive en definert trusselaktør med sikkerhet mens de pågår. De opererer i en juridisk og politisk gråsone der våre lover og forordninger blir utfordret på tvers av sektorer, og der statsapparatet som er bygget for enten krig eller fred, har problemer med å forstå og håndtere truslene og trusselaktørene i det som ligger imellom.

Totalberedskapskommisjonens diagnose er at Norge, på tross av gode intensjoner, har bygget ned sivil motstandskraft over flere tiår. Lagre er tømt, kompetanse er outsourcet, infrastruktur er privatisert, og koordineringsmekanismer er ikke holdt ved like i takt med kompleksiteten i samfunnsutviklingen. Kommisjonens tittel - «Nå er det alvor» - er ikke et retorisk grep, men en nøktern diagnose. Forsvarskommisjonen kobler det eksplisitt til Forsvarets operative evne: et styrket forsvar hjelper lite hvis den sivile infrastrukturen det er avhengig av ikke henger sammen i en krise som varer mer enn noen uker.

Rapportene kan oppsummeres i tre observasjoner:

• For det første er trusselbildet vedvarende, ikke episodisk. Vi må slutte å planlegge for kriser som enkelttilfeller og begynne å planlegge for et vedvarende press over år.
• For det andre er det sivile samfunnet både mål, arena og forutsetning. Angrep mot det sivile er ikke en avledning fra den egentlige kampen, det er den egentlige kampen.
• For det tredje er utholdenhet den sentrale faktoren. Vi er rimelig godt i stand til å håndtere én stor hendelse i noen dager. Vi er langt mindre forberedt på et sammensatt og vedvarende press i måneder eller år.

Nasjonal sikkerhetsstrategi - rett diagnose, men åpen regning

I mai 2025 la regjeringen frem Norges første samlede nasjonale sikkerhetsstrategi. Det er i seg selv et retningsskifte. Der vi tidligere har hatt separate meldinger, kommisjoner og sektorstrategier, har vi nå ett politisk dokument som forsøker å se alle politikkområdene i sammenheng. Det er ingen organisasjoner eller enkeltmennesker som kan hevde at sikkerhetsstrategien ikke angår dem. Diagnosen er den samme som erkjennes av kommisjonene og sikkerhetstjenestene: Vi står i den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og hele samfunnet må mobiliseres for å håndtere den.

Strategien peker på seks grunnleggende nasjonale sikkerhetsinteresser: et fritt og selvstendig Norge, et sterkt demokrati, et trygt og tillitsbasert samfunn, en åpen og omstillingsdyktig økonomi, et alliert fellesskap og europeisk solidaritet, og en verden som søker løsninger i folkeretten. Den har tre hovedprioriteringer: Forsvarsevnen skal styrkes raskt, samfunnets motstandsdyktighet skal bygges opp, og den økonomiske sikkerheten skal styrkes. I denne sammenheng er det særlig de to siste prioriteringene som er avgjørende. De handler om sivil motstandskraft, om kritiske verdikjeder, om næringslivets rolle i beredskapen og om forholdet mellom økonomisk åpenhet og sikkerhet i en tid der avhengigheter kan brukes som våpen.

Strategien er også tydelig på at næringslivet besitter ressurser som er avgjørende for totalberedskapen, og at næringslivet må inkluderes i beredskapsarbeidet på alle nivåer. Det er en viktig formulering. Den gir politisk dekning for det som frem til nå har vært en tidvis tung dialog om hvor private virksomheter hører hjemme i totalforsvarets planverk – og den fjerner den siste prinsipielle innvendingen mot å gi næringslivet en fast plass ved totalforsvarsbordet.

Men strategien er et rammeverk, ikke en gjennomføringsplan. Den setter retning og ambisjonsnivå, men overlater den tunge organisatoriske jobben til departementer, direktorater og, i økende grad, til det offentlig-private samvirket som ennå ikke har funnet sin endelige form. Regningen for gjennomføringen er med andre ord åpen. Det er i denne regningen jeg vil forsøke å legge inn noen poster.

Hva totalforsvar må bety i 2026

Det norske totalforsvarskonseptet har tradisjonelt vært beskrevet som gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunnet. Den definisjonen er ikke feil, men den er for snever gitt dagens situasjons- og trusselbilde. Når trusler rammer på tvers av sektorer, over lang tid, og med sivile samfunnsfunksjoner som primære mål, må totalforsvaret forstås som et sammenhengende system av sivil motstandskraft, offentlig-privat samvirke og militær operativ evne. Den sivile motstandskraften er ikke en støttefunksjon. Den er grunnmuren. Uten den har Forsvaret ingenting å stå på, og den operative evnen smuldrer opp uansett hvor mange nye kampfly, brigader og fregatter vi anskaffer.

NATOs syv grunnleggende krav til motstandsdyktighet peker i samme retning. De handler om kontinuerlig regjeringsevne, robust energiforsyning, evne til å håndtere store menneskemengder i bevegelse, trygg mat og vannforsyning, evne til å håndtere masseskader, solide sivile kommunikasjonssystemer og transportsystemer. Ingen av disse leveres primært av Forsvaret. De leveres av sivile etater og, i enda større grad, av private virksomheter. Totalforsvarets evne avhenger altså først og fremst av at den sivile siden, offentlig og privat, leverer hver eneste dag, og kan fortsette å levere lenge også når det virkelig står på.

Utholdenhet er nøkkelordet. I 2026 kan vi ikke lenger tillate oss å planlegge som om kriser er korte og væpnet konflikt er et fjernt scenario. Hybride trusler har ikke et tydelig start- eller sluttpunkt, og væpnet konflikt kan strekke seg over år. Det betyr at totalforsvaret må være dimensjonert for vedvarende drift under press, ikke bare for førsteslaget. Det betyr også at det sivile systemet ikke kan bygges på en forutsetning om at «når krisen kommer, trer ekstraordinære ordninger i kraft». Ekstraordinære ordninger tåler ikke måneder med slitasje. Det gjør grunnleggende og vedvarende styrke.

Den sivile siden er tyngdepunktet

Det er den sivile siden som i praksis er totalforsvarets tyngdepunkt, og næringslivet er en langt større del av den sivile siden enn det offisielle planverket reflekterer. Staten eier lite av den infrastrukturen som må holdes i gang. Kraftnettet, telenettene, den digitale infrastrukturen, store deler av logistikken, fabrikkene, havnene, matproduksjonen, legemiddelforsyningen, betalingssystemene og en betydelig del av helsesektoren driftes av private aktører, ofte i komplekse internasjonale verdikjeder som ingen enkelt virksomhet, og i mange tilfeller ingen enkelt stat, kan kontrollere alene.

Dette betyr at det reelle beredskapsansvaret i stor grad er flyttet ut av offentlig sektor, uten at planverket har fulgt etter. Næringslivet behandles fortsatt, i de fleste totalforsvarssammenhenger, som en leverandør eller en konsultasjonspartner. Bare unntaksvis som en likestilt samvirkepartner med plass ved bordet når planer legges og operasjoner ledes. Resultatet er at planene ofte hviler på antagelser om næringslivets kapasitet og kapabilitet ingen har verifisert med virksomhetene selv. Virksomhetene på sin side bygger sine kontinuitetsplaner på offentlig tilgjengelig informasjon og egne gjetninger om hva myndighetene vil gjøre. I en krise møtes to planverk som ikke kjenner hverandre. Sikkerhetsstrategiens formulering om at næringslivet må inkluderes på alle nivåer er nettopp en erkjennelse av denne mekanismen, men formuleringen må omsettes til konkrete planer som også øves for å bety noe i praksis.

FFIs analyse av et krigsscenario i Norden viser hvor raskt dette slår inn. I deres modell rammes Norge av redusert import, angrep mot produksjonsgrunnlaget og sammenbrudd i distribusjon – samtidig. Svikt i drivstofforsyningen gir umiddelbare og alvorlige konsekvenser fordi drivstoff er avgjørende for Forsvarets operative evne og flere kritiske samfunnsfunksjoner direkte. Svikt i matforsyningen utvikler seg mer gradvis, men fører til forstyrrelser i kosthold og tilgjengelighet som raskt undergraver tilliten i befolkningen. Det som gjør bildet særlig krevende, er at de samme innsatsfaktorene – energi, IKT, arbeidskraft og transport – trengs overalt samtidig, og svikt i én forsterker svikten i de andre.

Skal noe gjøres, må noen gjøre det. Det krever kompetanse. I et høyt spesialisert og teknologisert samfunn er kompetansen det handler om ofte vanskelig å erstatte. En elektroingeniør som holder strømnettet oppe, en IT-sikkerhetsingeniør som holder cyberangripere ute, en logistikkoordinator som drifter forsyningskjeder, en spesialistlege som behandler komplekse traumer, en slakter eller en baker som produserer mat, en vognfører som frakter drivstoff, melk eller matvarer, en elektriker eller en rørlegger – ingen av disse kan byttes ut fort. Og reserver i form av ekstra personell er ikke lett å oppdrive over natten i vårt økonomisk optimaliserte samfunn. De er spesialister, og de jobber ofte i tverrfaglige team. Forsvarsloven fastslår at de er pliktig til å gjøre militær tjeneste inntil de er 44 år dersom Forsvaret finner dem skikket til det. Samtidighetsproblemet, det at Forsvaret og det sivile samfunnet konkurrerer om de samme menneskene, er ikke et teoretisk dilemma. Det er en praktisk og reell planleggingsoppgave som må løses før en krise, ikke etter, og den kan ikke løses uten at arbeidsgiverne selv deltar i planleggingen. Erfaringene fra Covid-19-pandemien illustrerte dette i miniatyr. Mobilisering av Heimevernet for en avgrenset oppgave i fredstid skapte umiddelbart problemer for virksomheter som ble tappet for nøkkelpersonell. Det var ikke krig, og det var ikke en fullskala mobilisering. Likevel var det tilstrekkelig til å vise hvor tett sammenvevd det norske arbeidslivet er, og hvor raskt konsekvensene forplanter seg. En fullskala krise uten en forhåndsavklart modell vil gi utslag som er kvalitativt annerledes, og meget vanskelige å rydde opp i underveis.

Hva vi kan lære av Finland og Sverige

Det er blitt en slags vedtatt sannhet i norsk beredskapsdebatt at Sverige og Finland er langt foran oss med hensyn til sivil beredskap. Det bildet er for enkelt. Det er elementer i både den finske og den svenske modellen som vi har grunn til å se nøye på, men det er også områder der vi selv har bygget noe verdifullt som er verdt å bevare og videreutvikle. Det finnes med andre ord ingen fasit, her er det læring å hente begge veier.

Finland har beholdt et sammenhengende konsept for «omfattende sikkerhet» der sivil motstandskraft, forsyningsberedskap og militært forsvar planlegges koordinert og samtidig. Forsyningsberedskapssentralen (Huoltovarmuuskeskus, i daglig tale NESA) er et institusjonelt midtpunkt for det offentlig-private samarbeidet, med tydelig mandat, politisk tyngde og en sterk tradisjon for å binde virksomheter sammen på tvers av bransjer i faste bransjestrukturer. Finske virksomheter som inngår i disse bransjene vet hva som forventes av dem, hva de får av informasjon, og hvordan de er koblet til statens planer. I det norske arbeidslivet finnes mange av de samme bransjeorganisasjonene og Næringslivets sikkerhetsråd (NSR), men ingen av dem har den samme formelle stilling, og er også uten tilsvarende grad av forutsigbar finansiering.

Sverige er i ferd med å bygge opp sitt sivile forsvar etter tiår med nedbygging, og Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB) koordinerer i større grad på tvers av sektorer enn det tilsvarende norske Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Den nye totalforsvarsplanleggingen gir sektorsansvarlige myndigheter tydelige pålegg og en samlet styringsramme. Samtidig sliter Sverige med mange av de samme utfordringene som oss, særlig samtidighetsproblematikken og spenningen mellom stat og privat sektor. Ingen av landene har løst dette, men svenskene har erkjent at det må løses systemisk.

Læringspunktet for Norge handler mindre om å kopiere enn om å gjøre tre ting: institusjonalisere det offentlig-private samarbeidet med et tydelig midtpunkt, binde virksomheter sammen i faste strukturer som varer mellom kriser, og gi samarbeidet politisk tyngde og finansiell forutsigbarhet.

Fem prinsipper

Før vi går til tiltakene, er det verdt å slå fast noen prinsipper som tiltakene bør hvile på. Fem stikkord: utholdenhet, samvirke, integrasjon, desentralisering og åpenhet.

Utholdenhet som dimensjonerende størrelse betyr at systemet må tåle vedvarende press, ikke bare førsteslaget. Det betyr lagerhold, reservekapasitet, flere leverandører og mennesker som ikke er utslitt etter tre uker. Samvirke må gis organisatorisk tyngde som et likestilt prinsipp med ansvar, nærhet og likhet. Hybride trusler rammer nettopp i gråsonene mellom etatene, og ansvarsprinsippet brukt ukritisk gjør oss forutsigbare og enkle å spille ut. Integrasjon betyr at det offentlig-private samarbeidet ikke er en tilleggsøvelse, men en planform, at næringslivet er medplanlegger fra første utkast, ikke konsultert på slutten. Desentralisering handler om at regional og lokal evne må kunne operere når sentrale systemer svikter. Norge er et langstrakt land med store forskjeller i risiko og ressurser, og en modell som forutsetter at alt løses fra Oslo vil ikke fungere. Åpenhet, så langt risikovurderingene tillater, handler om at virksomheter må ha tilgang til samme informasjonsgrunnlag som myndighetene for å kunne planlegge riktig. Hvis ikke planlegger man i blinde.

Seks tiltak for sivilt totalforsvar

Med de prinsippene som utgangspunkt er det seks områder der det sivile totalforsvaret og det offentlig-private samarbeidet må styrkes konkret og raskt. Ingen av dem er nye i norsk beredskapsdebatt, men ingen av dem er heller gjennomført med den tyngden situasjonen krever.

Det første er å etablere offentlig-privat samarbeid som permanent planform. Det bør opprettes tverrsektorielle planfora med klart mandat, politisk forankring og forutsigbar finansiering, der Politiet, Forsvaret, sivile beredskapsmyndigheter og representanter for kritiske næringer sitter sammen om samme planprosess fra første utkast. Utvalgte enkeltvirksomheter har allerede plass i enkelte planfora. Men dette dreier seg om mer enn enkeltvirksomheter. Bransjeorganisasjonene og Næringslivets sikkerhetsråd er de som best kan representere helheten. Planforaene må institusjonaliseres på en måte, og et nivå, som overlever regjeringsskifter og budsjettrunder. Den finske NESA-modellen er en referanse som fortjener seriøs vurdering, tilpasset norske forhold og norsk forvaltningstradisjon. FFIs rapport anbefaler det samme: felles planforutsetninger og tverrsektoriell samhandling er blant de høyest prioriterte tiltakene for å styrke forsyningssikkerheten. Det er kanskje ikke nødvendig å lage en ny etat, men snarere å gi det eksisterende samarbeidet en tydelig sammensetning, reelle fullmakter og en tydelig forventning, kvalitet og helhet knyttet til planprosessene.

Det andre er å bygge et register og en styringslogikk for kritisk kompetanse. Totalforsvarets avhengighet av spesialistkompetanse gjør det nødvendig å identifisere hvilke roller og funksjoner som må beskyttes mot samtidighetsproblemet mellom militær mobilisering og sivil kontinuitet. Dette bør gjøres på virksomhets- og rollenivå, ikke på sektornivå, og det må gjøres i samarbeid med arbeidsgiverne. FFI peker på det samme behovet: dobbeltroller og nøkkelkompetanse må kartlegges, og sivilmilitære beredskapsavtaler med næringslivet må på plass i fredstid. Én praktisk mulighet er å konsentrere den militære disponeringsperioden til de yngste årskullene og deretter la spesialister disponeres i sin sivile stilling der de gjør størst nytte. En erfaren ingeniør eller elektriker i kraftbransjen bidrar trolig mer til totalforsvaret ved å holde strømnettet oppe, enn ved å bli dratt ut av sivil stilling og inn i en militær funksjon vedkommende ikke har trent på flere år. Slike valg må tas på forhånd, på systemnivå, i åpen dialog med næringslivet, ikke reaktivt i en krise.

Det tredje er å bygge opp kapasiteten for sikkerhetsklarering og gradert informasjonsdeling. Dagens klareringskapasitet er ikke dimensjonert for det antallet mennesker i næringslivet som må delta på et relevant graderingsnivå, og behandlingstiden er for lang. Dette er et konkret flaskehalsproblem som kan løses med politisk vilje og ekstra ressurser. Uten klarering har ikke næringslivet tilgang til trusselbildet som ligger til grunn for planene, og uten tilgang til trusselbildet kan de ikke bygge en beredskap som er kompatibel med Forsvarets og myndighetenes. Mellomløsninger som graderte briefer for definerte grupper ved bruk av taushetserklæring og enklere personkontroll, sektorvise situasjonsbilder, rutiner for rask deling i tidskritiske situasjoner, bør vurderes.

Det fjerde er å gjøre næringslivet til fullverdige deltakere i nasjonale øvelser. Store øvelser som "Cold Response" bør systematisk inkludere sivile virksomheter, ikke som statister og kulisser, men med egne innspill, egne skadesteder og egne evalueringer. Øvelsene må utvikles sammen med næringslivet, slik at det som testes er de faktiske grensesnittene mellom militær operasjon og sivil drift, ikke idealiserte koblinger som ser ryddige ut i en PowerPoint-presentasjon. Reelle sårbarheter oppdages i reelle tester. Tilsvarende bør det gjennomføres regelmessige, tverrsektorielle øvelser dedikert til det hybride trusselbildet der kraft, tele, produksjonsindustri, finans, logistikk, helsevesen og kommunikasjon samtidig settes under press.

Det femte er å klargjøre regulering, insentiver og finansiering. Beredskap er en fellesressurs, men i dag bærer private virksomheter mye av kostnaden alene, uten forutsigbarhet eller klare forventninger. Det må komme på plass tydeligere regulering av hva som kreves av kritiske virksomheter, hvilke kostnader staten kompenserer for, og hvordan risikoen fordeles. Uten dette forblir beredskap et frivillig anliggende for dem som har råd. Regelverket bør også gi klare rammer for hvilke eierskaps- og leverandørrelasjoner som ikke lar seg forene med en rolle som kritisk leverandør til totalforsvaret, særlig i relasjoner til aktører fra land der skillet mellom stat og selskap er uklart.

Det sjette er å plassere et reelt, samlet styringsansvar for totalforsvaret. I dag er ansvaret fordelt mellom Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, sektordepartementene og en rekke direktorater, med uklare grensesnitt og svake insentiver til å jobbe på tvers. Totalforsvaret trenger ett styringsnivå med myndighet til å kreve tverrsektoriell planlegging og sikre at beslutninger blir fulgt opp. Hvor det skal ligge er en politisk diskusjon, men at det trengs er vanskelig å bestride.

De seks områdene henger sammen. Planfora uten klarering fungerer ikke. Kompetanseregister uten styringsansvar blir liggende. Øvelser uten regulering mister gjennomføringskraft. Poenget er ikke å velge ett grep, men å gå i gang med flere samtidig, med en tydelig eier og en tydelig tidsplan. Det er kombinasjonen som gir det sivile totalforsvaret utholdenhet og fleksibilitet.

2026 ikke bare en markering

Hybride trusler og krig krever et fleksibelt, moderne og kapabelt totalforsvar. Det er en setning det er lett å være enig i, og vanskelig å gjøre noe med. Grunnlaget er lagt gjennom alle de grundige utredningene og rapporter som alt er utarbeidet, og som tegner det samme bildet. Vår nasjonale sikkerhetsstrategi etablerer rammen for, og målsettingen med totalforsvaret. Den anerkjenner betydningen av at samfunnets motstandsdyktighet og økonomiske sikkerhet er avgjørende for forsvarsevnen. Det trengs ikke flere utredninger eller utvalg. Det trengs handling, for arbeidet som gjenstår er ikke først og fremst analytisk. Det er organisatorisk og politisk.

Den sivile siden er totalforsvarets tyngdepunkt, og næringslivet utgjør en større del av den sivile siden enn planverket reflekterer. Skal vi bygge motstandskraft, utholdenhet og evner som holder samfunnet i gang i fred, krise og krig, og samtidig understøtter det militære forsvaret slik at det kan gjøre sin del av jobben, må det offentlig-private samarbeidet institusjonaliseres på en helt ny måte. Det krever mot til å endre etablerte ansvarslinjer og gi næringslivet en reell innpass i nasjonalt totalforsvarsplanarbeid, men det er på høy tid at det gjøres.

2026 er erklært som totalforsvarsåret. Det bør ikke bli en markering som befester det vi alt vet om totalforsvaret; at vi er robuste på papiret, men skjøre i virkeligheten. Året bør brukes til å ta de politiske og organisatoriske grepene som har blitt utsatt for lenge. Da blir 2026 totalforsvarsåret hvor vi virkelig styrket forsvarsevnen, gjorde samfunnet mer motstandsdyktig og styrket vår økonomiske sikkerhet.

Denne artikkelen ble først publisert i Norsk Militært tidsskrift.