- Hvem skal beskytte oss mot hybride trusler?
Av Richard Utne
20. okt 2020
Lesetid: 6 min
Rammes det private, kan det i ytterste konsekvens også ramme vår forsvarspolitiske bærebjelke, skriver Richard Utne.
Artikkelen er tidligere publisert i Forsvarets forum.
Påvirkningsoperasjoner er et av flere maktinstrumenter i såkalt «hybrid krigføring». I hybrid krigføring benyttes «hybride trusler», det vil si ulike virkemidler som gjerne benyttes i kombinasjon med hverandre. Dette er en militær strategi kjent tilbake til oldtiden som går ut på å utøve skade uten å bli oppdaget, gjerne ved bruk av utradisjonelle metoder. Tenk på trehesten som ble rullet inn i Troja. Fienden som gjemte seg inni hesten ble ikke oppdaget før det var for sent.
Med hybride trusler mener norske myndigheter «statlige eller ikke-statlige aktørers trussel om, eller bruk av, en kombinasjon av politiske, militære og økonomiske maktmidler, samt informasjon og sivile virkemidler for å utnytte sårbarheter, skape uro og oppnå mål». Strategien er kostnadseffektiv for å oppnå politiske mål.
Ønsker å påvirke
Påvirkningsoperasjoner i sosiale medier er ett eksempel. Fordi målet i vestlige samfunn er ikke først og fremst å vinne geografisk, men politisk terreng. Sanntidsspredning av informasjon når ut til en enorm mengde tilhørere, som spesielt i vestlige samfunn har mulighet til å påvirke politiske beslutninger. Den som eier sannheten, vinner kampen. Hvis vi ikke kjenner igjen slike maktmidler i forkledning, risikerer vi å tape.
I en rapport fra 2018 mente Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) at hybride trusler rettet mot privat sektor vil være en sannsynlig hovedfaktor i en fremtidig konflikt i Vesten.
Dette er logisk når vi tenker på at det er privat sektor som i hovedsak eier og drifter kritisk infrastruktur, også den som Forsvaret er avhengig av. Derfor er det interessant at privat sektor sier de ikke har kunnskap til å kjenne igjen slike trusler. Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) presenterte i fjor en studie om hybride trusler rettet mot det norske næringslivet.
Studien bygger på intervjuer av 354 norske virksomheter i offentlig og privat sektor med 100 eller flere ansatte. Undersøkelsen viste at 67 prosent av virksomhetene fryktet for hybride trusler rettet mot deres virksomhet. Videre mente 70 prosent at manglende evne til å gjenkjenne forsøk på å påvirke deres drift, kamuflert som vanlige henvendelser, gjør bedriftene sårbare.
Funnene til NSR gjenspeiler at det å beskytte kritisk infrastruktur mot hybride trusler i stor grad er et ansvar privat sektor ikke har forutsetning for å gjennomføre.
En sammenheng
Bekjempelse av hybride trusler handler om strategisk kunnskap og om å se ting i sammenheng. Da er det viktig at de som kan sette sammen puslespillet får informasjon om hendelser. Dette er utfordrende når virksomheter ikke vet hva som bør rapporteres. De fleste av virksomhetene i studien til NSR mente nemlig at sårbarheten skyldtes manglende kunnskap om hva hybride trusler er. Dessuten svarte virksomhetene at de ikke vet hvem som er ansvarlige for å motvirke dem. Motstandsdyktighet mot påvirkningsoperasjoner innebærer derfor ikke bare å styrke lovverk og digital og fysisk infrastruktur. Når gamle skillelinjer mellom ansvarsområder og offentlig, privat, sivil og militær sektor viskes ut, må noen ta et overordnet ansvar for å håndtere det nye trusselbildet.
Dette krever styring, samarbeid med privat sektor og tilføring av kunnskap på tvers av tradisjonelle ansvarsområder.
Rammes det private, kan det i ytterste konsekvens også ramme vår forsvarspolitiske bærebjelke.
En glemt «krig»
Tenketanken Center for a New American Security demonstrerte dette i skrivebordsøvelsen Forgotten Waters i 2017. I løpet av krigsspillet ble høytstående deltakere gitt to hendelser som til å begynne med virket uten sammenheng med scenarioet. Den første var en desinformasjonskampanje som forskjøv det forventede utfallet av et nasjonalt valg på Island. Som et resultat ankom den nye statsministeren sitt kontor med et løfte om å avslutte Islands engasjement til Nato, inkludert bidrag til Natos maritime overvåkningskapasitet. Mens deltakerne satte søkelys på dette scenarioet, ble de fortalt at en undersjøisk kabel mellom Island og Canada var kuttet, noe som skapte en betydelig telekommunikasjonsforstyrrelse med tilhørende konsekvenser.
Konsekvensen i øvelsen ble at Nato mistet overvåkningskapasitet i den geopolitisk viktige Nord-Atlanterhavspassasjen...
Øvelsen viste at manglende kunnskap om hybride trusler gjør det vanskelig å fange opp mulige konsekvenser som hver for seg ikke når opp til krisenivå, men sett i sammenheng kan utgjøre stor effekt.
Konsekvensen i øvelsen ble at Nato mistet overvåkningskapasitet i den geopolitisk viktige Nord-Atlanterhavspassasjen mellom Grønland, Island og Storbritannia, kjent som GIUK-gapet.
Denne sårbarheten har norske myndigheter vært klar over lenge. Senest i fjor uttalte daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen i sitt fagmilitære råd at:
«Evnen til å håndtere hybrid krigføring i en konfliktsituasjon er for liten, og det trengs kompetanseheving og bevisstgjøring fra taktisk til strategisk nivå, både i sivil og militær sektor. Håndteringen av enkelthendelser vil først og fremst foregå sektorvis og gjerne på lavere nivå. Hovedutfordringene er derfor å oppdage, forstå og attribuere eventuell hybrid virkemiddelbruk og vurdere sammenhenger og intensjon. Det er et behov for å forbedre evnen til tverrsektoriell situasjonsforståelse, informasjonsflyt og samarbeidsmekanismer. Kommunikasjonsløsninger og liaisonfunksjoner må utvikles videre».
Over grensen
Utfordringer med hybride trusler er ikke utelukkende mangel på lovhjemmel for etterforskning. Når hybride trusler kan ramme oss alle gjennom ulike og fordekte maktmidler, må vi kjenne igjen en krise før den oppstår. Uten kunnskap om hvordan vi kan rammes risikerer vi å ikke forstå krisen før det er for sent. Mange mener situasjonen med asylsøkere over grensepasseringen ved Storskog høsten 2015 er et eksempel på hybride trusler, der hensikten var å avdekke evne til å se ting i sammenheng og reaksjonsevne. En betimelig utfordring under hendelsen på Storskog, var ifølge en offentlig utredning at flere av de ansvarlige aktørene, blant annet Politidirektoratet, Politiets utlendingsenhet og Utlendingsdirektoratet, ikke oppfattet at situasjonen var en «krise».
I lys av hendelsen på Storskog bestilte regjeringen en offentlig utredning om en sektorovergripende fullmaktsbestemmelse i beredskapslovgivningen, for å motvirke blant annet hybride trusler. Ifølge utredningen viste hendelsen på Storskog at «det også i fredstid kan oppstå ekstraordinære situasjoner hvor det er behov for å handle raskt, og hvor dagens lovgivning ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet.» I Norge sier nemlig loven at det må være en tilstand definert som «krise» eller «konflikt» før tiltak trer i kraft. Utredningen fremmet derfor et lovforslag som «skal legge til rette for en forsvarlig og effektiv håndtering av ekstraordinære kriser for å sikre og ivareta kritiske samfunnsfunksjoner eller andre tungtveiende samfunnsinteresser». Men da må vi først erkjenne en krise.
Uten kunnskap risikerer vi fortsatt å ikke se kriser før det er for sent, selv ikke de ekstraordinære. Tvetydigheten i truslene gjør det vanskelig å oppnå den tverrpolitiske eller transatlantiske enighet som er nødvendig for å fatte raske beslutninger og treffe nødvendig reaksjon. Dette kan utnyttes til en trusselaktørs fordel.
Ved å erklære oss utsatt for et fordekt angrep risikerer vi å bli konfrontert med en konstruert fortelling om for eksempel konspirasjon. Dette kan være et strategisk mål i seg selv. Påstander kan snus og bidra til polarisering og splittelse i befolkning og allianser. Dersom norske myndigheter opptrer klønete, risikerer de raskt å miste tillit. For den jevne innbygger er det ikke nødvendigvis lett å vite hvem de skal tro på, når Russland trekker norske myndigheters kompetanse i tvil etter at de rettet beskyldninger om at landet driver med omfattende påvirkningsoperasjoner mot Norge.
Faller på det private
En viktig utfordring for justisministeren er å avgjøre hvor det private ansvaret for å motvirke hybride trusler ender, og hvor det offentliges ansvar begynner. Ikke i «krise» eller «konflikt», men her og nå. I dag finnes det ikke noe overordnet organ med myndighet til å bekjempe denne type trusler, og det er ikke etablert samarbeid på tvers av ansvarsområder. Inntil videre er hybride trusler et ansvar som faller på privat sektor, selv om det er det offentlige som er hovedmålet.
Oppdatert: 20. okt 2020
Publisert: 19. okt 2020
Hybridundersøkelsen
Last ned