Webinar: Er vi virkelig beredt – sammen?

Gode intensjoner, variabel gjennomføring

Panelet besto av Rune Bratland (beredskapssjef i Eviny), Susanne Larssen (beredskapsleder i Sola kommune), Hanne Cook (leder for beredskap og security i Proactima) og Erik Skaara (medgründer og CBDO i RAYVN). Carl Barth fra RAYVN ledet samtalen.

Spørsmålet som innledet debatten, var enkelt og direkte: Hvor gode er vi egentlig? Susanne Larssen la ikke fingrene imellom i svaret:

Rune Bratland fra Eviny delte erkjennelsen. Han pekte på at samvirkekultur er sterkt avhengig av enkeltpersoner og eksisterende relasjoner, og at samarbeid må bygges kontinuerlig, ikke først når krisen treffer. Bratland trakk også frem en observasjon om at samvirke på operasjonelt nivå gjerne fungerer bedre enn på strategisk nivå, og at dette er noe virksomhetsledelser må ta inn over seg.

Hanne Cook oppsummerte utfordringen i tre dimensjoner: strukturer (planer og verktøy), evne til å utnytte strukturene (kompetanse), og kulturen (vilje til å dele og samhandle). Mange virksomheter har det første på plass, men mangler de to siste.

Samvirke må trenes, ikke bare planlegges

Et gjennomgående tema i diskusjonen var at gode planer ikke er nok. Rune Bratland tok til orde for at små og hyppige samhandlingsarenaer har langt høyere effekt enn store og sjeldne øvelser:

Bratland delte et konkret eksempel fra Eviny: konsernets årlige øvelser inviterer nå samvirkeaktører til å delta i spillstaben. Resultatet er gjensidig innsikt, korrigering av misforståelser og en større rolleforståelse på tvers.

Erik Skaara pekte på et annet kritisk punkt: planer som er for tunge og komplekse blir vanskelige å bruke når det går hett for seg. Det er menneskene og samarbeidet mellom nivåene – ikke planverkets omfang – som avgjør evnen til krisehåndtering.

Relasjoner er limet – men ikke nok alene

Panelet var samstemt om at relasjoner er en forutsetning for godt samvirke – men at de heller ikke er tilstrekkelige alene. Hanne Cook advarte mot å basere samvirket for mye på enkeltpersoner:

Sola kommune er et eksempel på systematisk relasjonsbygging. Med risikoprofil som omfatter flyplass, havn og flere storulykkevirksomheter, har kommunen formalisert samarbeid med både offentlige aktører og næringsliv – blant annet gjennom et forum der elleve ulike beredskapsorganisasjoner møtes jevnlig for å gjøre funksjonstester, dele planverk og avklare forventninger.

Teknologi støtter – men erstatter ikke

Et av spørsmålene i panelet var om teknologi kan avlaste noe av det menneskelige arbeidet i samvirket. Erik Skaara var tydelig:

Teknologi kan redusere antall kontaktpunkter og skape arbeidsro, særlig i komplekse hendelser. Men kjernen forblir menneskelig.

Sektorprinsippet må ikke kvele samvirkeprinsippet

Rune Bratland tok opp det han oppfatter som et strukturelt hinder: at sektorprinsippet til dels misforstås og brukes som argument mot samhandling på tvers. Oppfordringen hans var klar:

Susanne Larssen utdypet dette med et samfunnsperspektiv: det sammensatte trusselbildet krever at offentlige og private aktører møtes tettere, deler sårbarheter og avklarer hvordan man faktisk fungerer i samspill når det gjelder. Sola kommune har blant annet deltatt i møter og øvelser der aktører fra Heimevernet, sivilforsvaret, nødetater og private bedrifter diskuterer konkrete scenarier som masseevakuering.

Hva bør du gjøre i morgen?

Panelet ble bedt om å gi ett konkret råd til tilhørerne. Rådene pekte i samme retning: start smått, start nå.

Hanne Cook anbefalte å senke terskelen for hva en øvelse er – det handler ikke om fullskalaøvelser, men om å øke realismen i de aktivitetene man allerede gjør og lære kontinuerlig fra hendelser.

Susanne Larssen sa det enkelt: gå gjennom kontaktlisten og spør «Hvem burde hatt denne informasjonen? Hvem burde vært med i dette møtet?» – og inviter dem.

Erik Skaara oppfordret til å ikke være redd for å ta initiativ, også i små hendelser: «dette er jo der vi legger grunnlaget for når og hvis det oppstår større situasjoner.»

Konklusjon: samvirke er noe man gjør, ikke noe man har

Carl Barth oppsummerte paneldiskusjonen treffende: samvirket er ikke et planverk. Det er noe som må trenes på i praksis, det handler om mennesker mer enn systemer, og det må skje jevnlig og realistisk. Den viktigste utfordringen panelet etterlot tilhørerne med: identifiser din beredskapsvenn – og ta kontakt.