Hårfint skille mellom lovlig aktivisme og livsfarlig aktivitet

Kronikken er tidligere publisert i Dagens Næringsliv.

Extinction Rebellion har invitert hundrevis av internasjonale klimaaktivister til Norge, og lover «Norgeshistoriens største aksjon mot oljen» fra 11. til 22. august. De varsler ikke-voldelige aksjoner under Arendalsuka, mot olje- og gassinfrastrukturen på Vestlandet, og at de vil «ta over Oslo sentrum».

Nøyaktig hva som vil skje vet vi ikke, men næringslivet, politiet og andre myndigheter forbereder seg på potensielt store og krevende aksjoner.

Ikke-voldelige sivil ulydighet har et sterkt vern i Grunnloven og menneskerettighetene, selv om handlingene i seg selv er ulovlige. Høyesterett har slått fast at samfunnet må tåle en viss forstyrrelse av dagliglivet, og at styresmaktene må utvise en viss toleranse.

Politiet står derfor i en spagat. De skal beskytte både lovlig aktivitet, og aktivistenes ytringsfrihet. Politiets forbannelse er at uansett hvilke interesseavveininger de gjør, vil noen mene de burde håndtert aktivistene hardere og raskere, mens andre vil mene at aktivistenes ytringsfrihet ikke ble godt nok ivaretatt.

Under Arendalsuka vil de ikke-voldelige aktivistene trolig forstyrre ulike arrangementer med støy, bannere og blokader. Det er ikke farlig. Det kan selvfølgelig være ubehagelig og plagsomt, og surt for de som får arrangementet sitt ødelagt. Men det er ingen sikkerhetstrussel.

Det som får alarmklokkene til å gå i sikkerhetsmiljøet er de varslede aksjonene mot olje- og gassinfrastrukturen på Vestlandet. Her er det så mange faremomenter, at selv den mest hensynsfulle aktivist kan utsette seg selv og andre for stor fare uten å vite det.

Næringslivets Sikkerhetsråd har de siste årene hatt god dialog med de største aktivistgruppene i Norge, for å forebygge utilsiktede ulykker under slike aksjoner. Vi har blitt godt kjent med aktivistene, og ser at det er seriøse folk som erkjenner denne risikoen.

Som et konkret sikkerhetstiltak har vi etablert en felles forståelse om at det alltid må være sikkerhetsdialog under slike aksjoner, uten at det medfører en aksept fra oss om at denne type virkemidler er greit. Aktivistene varsler politiet og oss når aksjonen starter, og så har vi en løpende dialog om sikkerhet underveis. De siste årene har vi flere ganger erfart at aktivistene forholder seg til reelle sikkerhetsbekymringer, og det skal de ha ros for.

Ulykker er ikke den eneste bekymringen ved slike aksjoner. Aktivistene tråkker nemlig i et høysensitivt sikkerhetspolitisk bed. Det illustreres godt av den ukrainske kapteinen som uforvarende havnet i en sivil ulydighetsaksjon for en tid tilbake. Han hadde et helt annet trusselbilde i hodet da aktivistenes småbåt trosset forbudssonen rundt industrianlegget, og gikk rett mot kaien der han lå med fartøyet sitt. Noen fikk heldigvis beroliget ham før vannkanonene ble tatt i bruk.

Russland er trolig glad for at norske klimaaktivister aksjonerer mot olje- og gassinfrastrukturen som forsyner Europa med energi, og for at palestinaaktivister aksjonerer mot norske våpenprodusenter som forsyner Ukraina.

I et demokrati skal det være takhøyde for slike aksjoner uansett hva Russland synes. Det må være mulig å engasjere seg i klimakrisen og den ulidelige situasjonen på Gaza, uten å bli kriminalisert og stemplet som Putins lakeier.

Men sammentreffet skaper noen sikkerhetsmessige komplikasjoner, som aktivistene må være klar over. Ifølge PSTs trusselvurderinger er det sannsynlig at Russland kan utføre sabotasjeaksjoner mot Norge. I sikkerhetsmiljøet er vi bekymret for at Russland og andre trusselaktører kan utnytte aktivismen til å begå slik sabotasje. Kan radikale klimaaktivister bli forsøkt ytterligere radikalisert til å begå sabotasje? Kan Russland utføre sabotasje fordekt som klimaaktivister?

Utfordringen er å balansere aktivistenes grunnlovfestede rettigheter, mot beskyttelsesbehovet til kritisk infrastruktur. Vi tror sikkerhetsdialog er uhyre viktig for å klare balanseøvelsen, og for å unngå misforståelser som hos den ukrainske kapteinen.

I dette bildet blir klimaaktivistenes aksjoner på Arendalsuka lite alvorlige. Det er demokratisk sunnhetstegn vi må tåle. Men aktivistene bør være svært varsomme når de aksjonerer mot kritisk olje- og gassinfrastruktur. Det kan være livsfarlig.